Det motsatte av mareritt

Du stod og ventet på meg ved et fugleskjul. Håret ditt var kortere. Skjegget også. Du kom mot meg, og den røde skjorta du hadde på deg gjorde det vanskelig å puste. Og da du spredde armen for å gi meg en enarmsklem, var jeg sikker på at jeg skulle våkne. Men jeg gjorde ikke det. Jeg stod på tå og hvilte haka på skulderen din. Vi stod slik et øyeblikk før du trakk deg unna. Du initierte klemmen, og du avsluttet den (selv i drømmene mine er jeg tiltaksløs). Vi begynte å gå langs en sti. Jeg spurte deg om alt jeg har lurt på det siste året, og du svarte. Jeg kunne merke at du var nervøs fordi du dro altfor mange spøker. Slik du gjorde i begynnelsen. Stien ble om til en asfaltert oppoverbakke og da vi hadde nådd høyeste punkt, var jeg ferdig med å stille spørsmål og du med å spøke. Vi satte oss på en stein og ble sittende å se i samme retning. På vannet, på hvordan ting var, på hvordan ting er. Plutselig svømte vi i havet. Vannet var innbydende og varmt, som om det hadde ventet på at vi skulle hoppe uti, skylle av fortiden og sole oss i nåtiden, i hverandres selskap.

Det var en drøm, men jeg drømte ikke.