Det jeg leste i juni

I.

In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman er den type bok som klatrer opp topplista di mens du leser. Det finnes bøker som gjør pennen eller blyanten du leser med overflødig, fordi den aldri er i bruk. Denne er den motsatte type bok, den type bok med understrekingsmateriale på annenhver side. Den handler om en navnløs forteller og vennen hans Zafar, om vennskapet deres og hvordan man egentlig aldri kan kjenne noen. Den handler om hvem som kan fortelle på vegne av hvem. Er du selv best egnet til å fortelle din egen historie? Den handler om det lille vi vet; at vi ikke vet noe sikkert. I bunn og grunn handler den om hvordan alt vi vet eller tror vi vet er farget av alle mulige slags farger, og at vi til syvende sist ikke ser ting slik de er, men slik vi er.  Hva slags verdi har denne kunnskapen? Boka utforsker det lyset som påvirker synet vårt. Den minnet meg om det Celine i Before Sunrise sier, at hvis det er noen form for magi i verden må det være i forsøket på å forstå noen. 

II.

Drown er Junot Diaz' debutnovellesamling. Jeg leste This Is How You Lose Her forrige sommer og likte den veldig godt. I Drown følger vi Yunior, Diaz' alter ego og hovedpersonen i begge verkene, fra han er en liten gutt i Den dominikanske republikk til han er godt voksen i New Jersey. De første novellene handler om å leve i dvale, om å vente på å bli reddet. Faren til Yunior har nemlig emigrert til USA og lover å at de innen kort tid skal bli gjenforent. Vi får aldri vite noe om gjenforeningen (kanskje fordi når de først ankommer den fri verden er de ikke lenger en familie). Diaz forteller også om farens møte med Amerika og hans kamp. Det mest tiltalende ved Diaz' historier for meg er nettopp denne skildringen av immigranttilværelsen og kulturkollisjonen. Den simplistiske og hemingwayanske stilen gjør at mye ligger mellom linjene. Historiene er like mye om det som ikke sies og det som blir implisert, som det som står på papiret.


III.

I Boy, Snow, Bird leker Helen Oyeyemi med myter og eventyr. Året er 1953 og Boy Novak rømmer nordover fra sin voldelige far. Hun bosetter seg i en liten by i utkanten av Massachusetts. Hun gifter seg med enkemannen Arthur og blir stemor for datteren hans, Snow. Senere får Boy og Arthur barn, en datter ved navn Bird. Hun skiller seg imidlertid fra foreldrene og halvsøsteren, i det at hun er mørkhudet. Arthurs familie er nemlig lyshudede afroamerikanere som har bosatt seg i nord for å leve som hvite. Arthurs foreldre forakter Bird på grunn av hudfargen hennes og Boy bestemmer seg for å sende Snow bort til slektninger, slik at Bird skal slippe forskjellsbehandlingen og å vokse opp som den underlegne. Hjertet av romanen ligger i brevvekslingen mellom halvsøstrene, hvor Oyeyemi utforsker temaer som internalisert rasisme, selvforakt og selvbilde. Hva ser vi egentlig når vi ser i speilet? Hva er forskjellen mellom det bildet vi ser av oss selv og det andre ser? 


IV. 

Interpreter of Maladies er novellesamlingen Jhumpa Lahiri debuterte med i 1999. Novellene omhandler diverse indiske karakterer, enten i India eller i USA. Vi møter blant andre Shoba og Shukumar, et nygift par som sliter med å komme over dødfødselen til deres første barn, Mr. Pirzada som skal skrive bok i USA mens hans kone og syv døtre fortsatt befinner seg i et krigsherjet Pakistan, Miranda som har en affære med en gift mann for å føle seg sexy, men innser at sexy bare er et annet ord for å elske noen man ikke kjenner og Mrs. Sen som kjøper fersk fisk ved havna for å føle seg nærmere hjembyen Kolkata. I likhet med Drown, blir jeg tiltrukket av disse fortellingene på grunn av båndet jeg føler eksisterer mellom meg og karakterene. Det hjelper også at Lahiris prosa er suveren.