Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.
Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.
Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar