Den lengste sommeren, del en

Etter sommerfesten på onsdag, kom jeg hjem til en rotete leilighet (klær overalt, skitten oppvask). Flyet til Stockholm gikk halv åtte om morgenen og jeg hadde fortsatt ikke pakket. Jeg la meg etter midnatt en gang, utslitt, med alarmen på klokka fire. Flyet fra Stockholm til Gotland var mindre enn et vanlig fly og flyplassen var på størrelse med området for bagasjeutlevering på Gardermoen. Det minte mer om en togstasjon enn en flyplass.

Da vi kom oss til Visby, ble jeg forbauset over at det minnet meg om Kosovo. Nesten ingenting i Skandinavia gjør det. Brosteinbelagte gater, rosebusker, valmueblomster. Der slutter imidlertid sammenligningsgrunnlaget. Alt annet var selvfølgelig annerledes. Været, ikke for varmt, ikke for kaldt (det var tross alt juni), perfekt for meg. Havet og brisen. Kosovo har ingen kystlinje, og det er alltid varmt og fuktig. Menneskene, som kan å nyte livet og kose seg, en kunst skandinavene virkelige mestrer. Dette er selvfølgelig mennesker som, til tross for at de har hatt følelsesmessig motgang, kanskje ikke har måttet kjempe for livet og bære det som var igjen til et annet land. Slike forhold skaper grobunn for en slags mentalitet. Albanere har alltid måttet kjempe, for selv det nødvendigste. De har alltid måte slite. Hvis det er typisk norsk å være god, er det typisk albansk å lide. Av den grunn, er skuldrene litt høyere hevet; de har ikke hatt råd til å senke dem.

Nest siste dagen leide vi bil og tok ferja til Fårö. Der besøkte vi graven til Ingmar Bergman. Den bestod bare av en stein, med navnet hans (og kona sitt) på. Ikke en gravstein, engang. Det fikk meg til å tenke på hvordan kirkegårder i Kosovo er fylt av storslagne gravsteiner, uavhengig av personens berømmelse. Det er til og med bilde av den avdøde. Her stod jeg, på en svensk øy, ved graven til en internasjonalt anerkjent regissør og gravsteinen hans var en liten, rund og alminnelig stein. Det er mye en kan si om skandinavere, men deres beskjedenhet er etterligningsverdig og noe jeg beundrer.