Hvorfor jeg ikke skriver

Denne bloggen ble laget for snart syv år siden, da jeg som nittenåring bestemte meg for å flytte til England for å studere etter videregående. Formålet var at de her hjemme kunne følge med på livet mitt over dammen. Forrige helg gikk jeg gjennom alle innleggene, og et mønster ble tydelig; jeg blogget mest mellom høsten 2010 og våren 2012. Etter høsten 2012, ble det gradvis stillere. Mellom 2010 og 2015 fikk jeg tre dikt publisert i to forskjellige tidsskrift. Alle tre gangene var det som om jeg ble slått av et inspirasjonslyn og jeg skrev diktene i ett strek. Skriving er derfor ikke en vanesak for meg, men noe jeg gjør når inspirasjonslynet en sjelden gang treffer meg. Alle som noensinne har skrevet noe verdt å lese vet at du ikke kan vente på inspirasjonen for å skrive; du må begynne å skrive for å fremkalle den. Bloggen forble ubrukt, og jeg skrev ikke andre steder enn dagboka, noe som ofte blir trivielt og ubetydelig. Mens jeg leste gjennom blogginnleggene forrige uke, slo det meg plutselig at jeg, på et eller tidspunkt, sluttet å tro at jeg kunne skrive. Dette hadde ikke vært så knusende om det ikke var for at det jeg skrev faktisk var bra. Noe av det i hvert fall. Noe av det er overdrevent sentimentalt. Det å ha vært med å grunnlegge VOKS har gitt meg tillit til mine skrive- og redigeringsferdigheter. I tillegg har jeg fått en venn i T, som skriver regelmessig og er kjempedyktig til det. Hun skal hjelpe meg med å kartlegge mine styrker og svakheter, slik at jeg kan begynne å skrive på alvor, ikke bare blogginnlegg, men også noe skjønnlitterært. Derfor har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggen; for å tvinge meg selv til å gjøre skriving til en vanesak, for å få et mer modent og virkelighetsnært forhold til skriving.