Et gjensyn med Berlin

Klokka er fire på morgningen, sola er på vei opp. Det er lyst og helt stille ute. Det slår meg hvor betryggende stillheten er, sammen med lyset. Stillheten er full av all verdens muligheter. Hadde det vært vinter og mørkt, og så stille, hadde jeg vært livredd. Selv trafikklyset forblir grønt, som for å si veien er åpen, null hindringer, det er bare å kjøre på.

Det kommer en kvinne gående til holdeplassen og jeg står ikke lenger alene der. Hun har nøyaktig samme koffert som meg, bare en størrelse mindre. Håndbagasjestørrelse. Jeg ser på henne og smiler. Hun registrerer den morsomme tilfeldigheten; ikke bare skal vi ut å reise klokka fire på natta, vi har også samme koffert. Hun smiler tilbake. På bussen sitter vi nesten overfor hverandre, hun på en fireseter, jeg på siden, på området reservert for barnevogner. Ved det neste busstoppet kommer det to andre kvinner på og setter seg sammen med henne. De er svenske alle tre. Basert på samtalen deres og det lille av personligheten den avslører, men uten at de har sagt noe om det, deduserer jeg, fordomsfullt, at de skal på jentetur til et varmt sted. Fylletur. En antitese av den typen tur jeg skal på. Til min store overraskelse, møter jeg dem igjen ved bagasjeutleveringen i Berlin. Hypotesene mine blir stadig motbevist.

Flytoget er stappfullt. Hver gang jeg har flydd og tatt flytoget, har jeg fått sitteplass. Ikke i dag. I dag må jeg stå. Jeg kjenner det irriterer meg. Jeg har ikke kommet meg til flyplassen ennå og jeg er allerede stressa. På flyplassen sjekker jeg inn bagasjen min i løpet av noen få minutter. Jeg husker ikke sist gang jeg reiste med mer enn håndbagasje. Det må ha vært da jeg dro hjem igjen etter å ha bodd i Tyskland i et år, som jo var sist gang jeg var der, i 2015. Automatiseringen  har tatt over, det sitter ingen person ved skranken. Du følger bare instrukser fra en skjerm. Det er ingen som ønsker deg en god tur med et påklistret halvsmil. I sikkerhetskontrollen ser jeg på parene rundt meg og prøver å forestille meg deres historie, hvor skal de, er dette deres første reise sammen, hvor mange slike reiser har de vært på, hvor mange reiser skal de på før de ikke lenger er et par. Jeg føler meg plutselig takknemlig for at jeg ikke er i et langdistanseforhold. Jeg har ikke orket all flyvningen.

Utenfor Schönefeld går jeg den lange strekningen mellom flyplassen og togstasjonen og jeg husker at vi gikk her, M og jeg, for 7 år siden, da jeg var her sist, rett etter 22.juli. Han møtte meg på flyplassen og vi tok toget inn til byen. Denne gangen tar jeg toget alene og møter ham i Mitte, hvor han jobber, i lunsjpausen og vi spiser dumplings. Samtalen flyter og vi innser at det er fire år siden vi så hverandre sist, og snart er det åtte år siden vi traff hverandre. Det føles ikke sånn. Det føles som et ekte vennskap.