Tirsdag morgen våkner jeg av at jeg har strekk i leggen. Det er en nesten uutholdelig smerte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge helt stille og vente på at det skal gå over.
Jeg prøver å bruke de neste dagene til å skrive, nå som jeg er alene. Torsdag kveld kommer D, og etter det kommer jeg ikke til å ha så mye alenetid, og kommer ikke til å få skrevet noe. Som vanlig, overvurderer jeg hvor mye jeg kommer til å skrive. Jeg vil jo gjerne se litt av byen også. Samtidig som jeg egentlig ikke er i interessert i det heller, vil bare sette meg på en kafé og bare være her. Late som jeg bor og jobber her. Som vanlig, romantiserer jeg ideen om å kunne ha skriving som fulltidsjobb, eller i det minste få betalt for å skrive. De neste tre dagene skriver jeg kun noen få setninger, men jeg noterer ned tanker jeg har, som kan bli blogginnlegg. Jeg overbeviser meg selv om at det ikke er så viktig at jeg ikke skriver på romanutkastet, så lenge jeg skriver noe.
Ombord toget til Hamburg er det få ledige plasser. Jeg går litt frem og tilbake mellom vognene og setter meg til slutt ved et vennepar som snakker engelsk. I samme vogn er det seter i og mot kjøreretningen. Overfor meg og de to vennene sitter to menn, en ung og eldre, mot kjøreretningen. Senere kommer det på en eldre kvinne. Hun er lang og spinkel og får kofferten sin opp på hattehylla med en rask bevegelse. Det er veldig varmt om bord, sikkert rundt 30 grader, det er ikke klimaanlegg. Det er også stille i vognen, varmen gjør det vanskelig å forme tanker, for ikke å snakke om setninger. Den eldre damen ber faren i den afghanske familien som kom på etter henne om å åpne vinduet. Han gir instruksen videre til sønnen som sitter ved vinduet. Es ist so heiss hier, utbryter den eldre kvinnen. Vi ser alle på hverandre og nikker enstemmig og smiler anerkjennende. Og helt plutselig får jeg en klump i halsen, bare av å se på den afghanske familien, moren, faren, de to brødrene. Kanskje fordi de minner om min egen familie. Eller kanskje fordi jeg vet hvor vanskelig livet kan være for en innvandrerfamilie, og det unner jeg ingen. Den minste gutten har et hjerteskjærende smil. Kanskje det er det. På en eller annen måte klarer jeg å svelge hulkene og tårene.
Den afghanske familien går av og jeg ser på den unge mannen (jeg har egentlig sett på ham gjennom hele turen). Han ligner på en ung Javier Bardem. Den eldre mannen holder blikket mitt, mens unge Javier ikke enser meg engang. Jeg forstår ikke hvordan tiltrekning fungerer. Eller, jeg tror jeg forstår det, men jeg liker det ikke. Er man alltid forbannet til å være tiltrukket av noen som ikke er tiltrukket av deg? At det alltid er en ufullkommen trekant, mellom deg, den du syns er tiltrekkende og den som er tiltrukket av deg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar