Vinterblues

Den siste uken har jeg fått et slag i magen, i form av tilbakemeldinger fra mennesker i livet mitt, om at det jeg sier sårer. Ikke direkte, men indirekte, implisitt. Det er et slag fordi det er sant, og sannheten gjør alltid vondt. Det er et slag fordi jeg vet at det jeg sier stammer fra et sår dypt inni meg, et sår jeg trodde var i ferd med å leges. Det er også et slag fordi det er en profeti jeg fryktet ville bli oppfylt. En profeti som jeg har merket har blitt oppfylt litt etter litt, med månedene, årene som har gått. Jeg har blitt bitter. Mer enn det jeg allerede var. Det er uunngåelig at synet vårt på ting blir farget av det vi gjennomgår i livet, men jeg visste ikke hvor stor plass det tar, i tankene, livet, hvor avgjørende det er. Nå som det er for sent å gjøre noe med at jeg faktisk har blitt påvirket av dette, hvordan kan jeg reversere det? Hvordan kan jeg få slutt på bitterheten, hvordan kan jeg lege dette såret? Mye av tiden etter at såret ble påført har gått til å prøve å ikke tenke på det, glemme, men jeg har aldri visst hva annet jeg skal tenke på. Det er jo der kuren ligger, det er det som er motgiften. En ny type tanker som kan oppheve de gamle. Da jeg først hørte dette, fra to forskjellige personer, i en og samme uke, gjorde det meg selvfølgelig nedstemt, men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Takket være dem, er blitt bevisst og bevissthet er alltid første steg på bedringens vei.