Sensommerblues

Det er august og Øya-festival i Oslo, og jeg får en uforklarlig trang til å rømme. Fra byen, verden, meg selv. Jeg lager et skille mellom meg og dem. Festivalmennesker. Føler meg fundamentalt forskjellig fra dem, som om de har en kulhetsgen jeg ikke arvet. Jeg husker sommeren etter videregående. Jeg satt på bussen på vei hjem fra flyplassen, jeg hadde vært i Kosovo. Bussen stoppet på Oslo bussterminal og fra setet mitt så jeg noen jeg gikk på skole med på sporet ved siden av. De var på vei til Roskilde eller hadde nettopp kommet derfra, jeg husker ikke. Det jeg husker er bølgen av melankoli som traff meg der jeg satt klam i bussetet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke hørte hjemme, at alle mine jevnaldrende dro på festival og drakk øl, mens jeg ennå ikke hadde drukket en hel engang. Det skulle gå et par år før det skjedde, en høyest overvurdert opplevelse, så mye at jeg, den dag i dag, nekter å bli vant til smaken, bare for å passe inn blant jevnaldrende og resten av verdens voksne befolkning. Minnet fra bussterminalen er åtte år gammelt, fra den tiden da jeg fortsatt ikke visste hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Det var da jeg fortsatt ikke følte at jeg hørte til i Norge. Det var lenge før jeg fikk en fast fulltidsstilling, før jeg fikk en meningsfull jobb, før jeg begynte å faktisk gjøre noe med ting jeg ikke likte og forandre verden rundt meg. Nå er jeg sikker på hvem jeg er og hva slags liv jeg vil leve, jeg har aldri følt meg så hjemme i Norge, i Oslo. Men selv etter så mange år er det likevel en avstand mellom festivalmennesker og meg. En avstand jeg selv konstruerte i mitt eget hode og som jeg nå jobber med å dekonstruere.