She's got five colours in her hair

Foreleseren forklarer hvordan romantikken passer inn i modernismen. Det er tjue minutter igjen av forelesningen og han har ennå ikke kommet til poenget, han er ikke i nabolaget engang. Jeg slutter å skrive notater, og skriver heller noe jeg har hatt lyst til å skrive om helt siden jeg kom hit. Det har med mangfoldet her å gjøre. Bare i dette auditoriumet er det folk i alle aldre, fra atten til rundt seksti. Det er sikkert fordi jeg befinner meg på et universitet; folk skal være eldre, mer komfortable i sin egen hud, mer seg selv. Jeg blir fascinert av stilen deres. Jeg kan vedde på at det er like mange som har rødt, lilla, rosa, blått hår her som det er blonde folk i Norge.

Etter tre år på Gjøvik videregående skole, ble øynene vant til å se "moteslaver" overalt. Noen ganger føltes det som å gå på skole med en flokk får. Det var kun en håndfull av tusen som turte å skille seg ut, kjøre sin egen stil, selv om den var annerledes enn alle andres. Den første skoleuken her var det uvant å se så mange forskjellige stiler, farger, på ett sted, akkurat som når du går ut i dagslyset etter å ha sittet lenge inne i et mørkt rom. Jeg så forundret, nesten sjokkert, men med en smule misunnelse på dem, og tenkte: "Herregud, at de tør å gå sånn!"

Jeg tror ikke det er begrenset til England, eller Stoke-on-Trent, men noe sier meg at jeg ikke hadde opplevd denne sensasjonen pã samme nivå, hvis jeg hadde bestemt meg for å studere i Trondheim eller Oslo. For det meste tror jeg det er en psykisk tilstand som ikke har noe med hvor du er, geografisk sett, men dette stedet gjør at jeg syns det er OK å være meg.