Love me if you dare

"Friends are like eyeglasses. They make you look smart, but get scratched and then bore you. Luckily, sometimes you get super cool glasses. Me; I’ve got Sophie!"

Jeg har fortsatt mange utenlandske filmmarkeder å utforske, og etter tre måneder i England har jeg lært at filmen er grenseløs. Det lille jeg har sett av europeisk film (for det meste fransk og italiensk) har forsterket min tro på at filmskapere over hele verden (spesielt Hollywood) har mye å lære av franske filmskapere. De franske dramaene er ikke overdramatiske om usannsynlige og oppbrukte scenarioer. Konfliktene som blir introdusert er usedvanlige, men måten de blir presentert på er ekte, noe som også gjenspeiler seg i sminkeavdelingen (sminkeavdelingen i Hollywood kan få Brad Pitt til å se 20 år yngre, men de kan ikke gi et riktig og usminket bilde av en kvinne som nettopp har stått opp!!?). Komediene finner jeg mest underholdende, bare fordi humoren er som et pust av frisk luft. Fortellermåten er også spesiell. I går snublet jeg over godbiten "Jeux D'enfants" ("Love Me If You Dare" på engelsk) . Det er en romantisk komedie som handler om Julien og Sophie. De vokser opp med å spille en barnslig versjon av "Sannhet eller konka", minus sannhet-delen. De utfordrer hverandre på de mest dristige måtene, for lekens skyld. Som ungdommer og senere som voksne, har de fortsatt ikke vokst ut av leken; den har bare fått et annet formål. De bruker den for å teste følelsene til hverandre, men også for å gjemme seg bak den. I et nøtteskall handler filmen om leken, men mellom linjene handler den om vennskap og drømmen om den uendelige kjærligheten. Den er en av de bedre romantiske komediene jeg har sett. Se den, hvis du får sjansen!