"Første stopp er Kjelsås. Kjelsås er første. Avstigning til høyre", annonserer sjåføren. Toget stanser og jeg går av. Med en North-Face-bag på ryggen og en fullstappet KappAhl-pose i hånda går jeg mot bussholdeplassen.
De hete og late dagene i dalen er over. Selv om det ifølge kalenderen er fortsatt en måned igjen av sommeren, er dette begynnelsen på slutten. Opp gjennom årene har jeg lært at norske somre er flyktige, men fagre.
Det er overskyet, og det lukter regn. Jeg har sett byen slik en million ganger før, men i dag ser den annerledes ut. I virkeligheten er det selvsagt meg og mitt syn det er noe annerledes ved.
Denne gangen, denne høsten vil byen virke annerledes. Jeg kommer til å måtte befinne meg på enkelte steder og de vil være hjemsøkt. Andre steder blir jeg nødt til å unngå med vilje (stedet du tok meg til første gangen). Jeg kommer ikke lenger til å ta 18-trikken forbi Jernbanetorget og opp til Gamlebyen, en tidligere hyppig rute. Jeg kommer ikke til å ringe på, og bli møtt, først av din tilgjorte og robotaktige stemme gjennom høyttaleren (jeg savner stemmen din, både den tilgjorte og den naturlige), deretter av et begeistret glis og et kyss. Jeg kommer ikke til å sitte inntil deg i stua di og se på repriser av Friends. Vi kommer ikke til å gjøre alle de tingene vi sa vi skulle. Heller ikke de tingene vi bare tenkte på at vi kunne.
Hybelen ser akkurat slik jeg forlot den. Gardinene er trukket for, sengen er redd. Den oransje notatboka fra forrige semester ligger på bordet og bokhylla er spekket med bøker. Jeg tar av sengetøyet og putter det med resten av skittentøyet i vaskemaskinen, før jeg slår den på. Dens overdøvende lyd og tankene mine sloss om plass i hodet mitt. Jeg vasker hybelen; tørker støv av bordet, kommoden, pulten. Støvsuger teppet. Jeg vasker doen og baderomsgulvet. Jeg vasker også speilet.
Det samme speilet hvor du en gang tegnet et hjerte og to bokstaver med et plusstegn inni. Det har snart gått fire måneder, og jeg har vasket speilet flere ganger siden, men jeg skrubber ekstra hardt på akkurat det området. Det er som jeg prøver å skrubbe av øyeblikket da jeg så tegningen, fjerne følelsen jeg satt igjen med, fjerne minnet. Jeg forsøker å fjerne det minste snev av deg, slik at jeg kan fortsette videre, vel vitende om at de stegene jeg tar fra nå av vil være preget av de sporene du la igjen.
4 kommentarer:
I en tid fylt av fine minner som nå på et vis nå har blitt triste, og en hverdag fylt av melankoli, hvor kjente gater og steder plutselig har blitt fremmede og kalde, ikke glem hvorfor det kom til dette in the first place. Hvorfor du tok avgjørelsen, og hvorfor det var en ritkig avgjørelse å ta. Better things are yet to come, cliché as it sounds.
Takk. Du har så rett. Har bare veldig mye tid on my heads (etter klokka 16:00), og ingen å snakke/være med og da går tankene til et mørkt sted (wææ, så emo det hørtes ut!! and I guess it kind of is :P).
Kom september, så vi kan stenge kulda ute og tenne lys og ikke være alene!
<3
Legg inn en kommentar